Det er for meg som leder av Hjelp Jødene Hjem, varmende og inspirerende å være her, særlig fordi vi som er her, har en så mangfoldig bakgrunn og har så varierte oppfatninger. Dette gjelder så vell livssynsmessig som politisk, men én ting har vi felles, en urokkelig overbevisning om at Israel har rett til å bestå som en demokratisk og jødisk stat innenfor sikre og anerkjente grenser, og i dag er det dette, dét som forener oss, vi skal fokusere på, så kan vi på andre arenaer kjempe for våre særsynspunkter.

Er nå 60 år så stort, har noen spurt meg, at man ønsker å kalle sammen til en storslagen bursdagsfest? Mitt svar på det er et ubetinget JA, men Israel er mye mer enn 60 år.

60 år er landet som et moderne politisk demokrati, men allerede for ca 3500 år siden ble landet første gang et selvstendig jødisk land. Etter det har det i lange perioder vært hærtatt og okkupert av mange forskjellige fremmede makter, og dets jødiske befolkning vært utsatt for det som i dag betegnes som etnisk rensing, men den jødiske tilknytningen lot seg aldri knekke.

På tross av at den siste landflyktighet varte i nesten 2000 år, har drømmen om en dag å få vende tilbake til fedrenes land alltid vært til stede og daglig kommet til uttrykt i bønn som i fest. Ofte med hilsenen "bashana haba biYerusalayim", neste år i Jerusalem, eller mer poetisk uttrykt, som gjennom ordene i en av Davids salmer:

Im eshkachech Yerushalayim, tishkach yemini - "Hvis jeg glemmer deg Jerusalem, måtte min høyre hånd glemme seg selv". (Salme 137:5).

I kveld er en festaften, en aften i gledens tegn, men som ved alle jødiske fester er det også et rom for sorgen og for å minnes. Til og med i den dagen i et jødisk liv som er aller mest fylt av glede, det jødiske bryllupet, knuser man, uansett hvor i verden bryllupet feires, et glass til minne om ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem. Så dyp har tilknytningen alltid vært! Det gir perspektiver!

I gleden i dag skal vi ikke glemme alle dem som gjennom forfølgelse og folkemord har måttet bøte med livet alene fordi de var jøder, eller nå i moderne tid fordi de kjempet for den selvfølgelige retten at Israel kan fortsette å bestå som et selvstendig demokratisk land. La oss i aften også sende en tanke til alle dem i Israel som nå, særlig i grenseområdene mot Gaza, lever i konstant frykt for når neste terrorist-rakett eller granat vil ramme. Vi er med dem!

Tenk om den norske regjering eller Storting kunne gratulere Israel med de 60 år med en gave, som f. eks. å finansiere sikringstiltak på en skole i dette området, slik at barna der i det minste kan være trygge når de går for å lære og å leke! Det hadde vært noe! La det være min ydmyke private utfordring!

Det er, slik jeg ser det, vår moralske plikt som mennesker å sikre at Israel består som et selvstendig land, og med en jødisk majoritet; kun da kan den jødiske befolkningen verden over vite at de alltid har en trygg havn hvis ny forfølgelse eller urett skulle ramme dem. Dessverre får vi stadig nye bekreftelser på dette behovet, sist nå ved krigen i Georgia som rammet det lille jødiske samfunnet i Gori hardt. De 200 jødene som bodde der måtte flykte fra alt de hadde og til Tiblisi. De har lite eller intet å vende tilbake til så derfor har allerede rundt 40 av dem komet til Israel.

Å støtte Israel er i mine øyne ikke først og fremst et spørsmål om politikk, det er et spørsmål om humanisme, om anstendighet og medmenneskelighet!

Hvilket annet land i har forholdsvis gitt verden slike gaver, særlig i form av forskning og nyvinning, hvilket land i Midt-Østen har som en av sine kjæreste sanger, en sang med ordene hevenu shalom alechem - vi ønsker fred for alle! Kun Israel!

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver